En liten julehilsen fra oss..

Julestemning på Madagaskar

Med litt godvilje kan jeg innbille meg at den slående varmen er varmen fra peisfyring, og at snøkystallene på kjøkkenvinduet er ekte. Likevel blir nok aldri julefeiring på Madagaskar det samme som hjemme.

5 dl julepynt

1 stk juletre

2 kg pepperkakedeig

3 liter julemusikk

700 gram impulsinnkjøpte gaver

2 porsjoner julegrøt

4 levende lys med lilla bånd

1 stk jul i blåfjell- episode

500 gram snøkrystaller klipt ut i papir

Røres sammen og smakes til med en dæsj dempa belysning og en stor dose godvilje;
Vips, så får du julestemning på Madagaskar.

Med et juletre laget av litshy- greiner og en pepperkakedeig hvor sirupen var erstattet med honning, ble ”julaften” feiret på et kjøkken i Sam- Nam den 4. Desember 2010. Siden 24. desember for min del skal tilbringes på sørkysten av Madagaskar sammen med Anders, mens Marie blir en uke ekstra i Kenya, valgte vi å ha en felles julefeiring på forskudd. Selv om ekte snø, minusgrader, familie & venner er viktige ingredienser i en julestemning- oppskrift, viste de andre ingrediensene seg å være en god erstatning. Litt vedmodig var det likevel å høre på Vazelinas ”Hemmat tæl jul”, og vite at dette blir en jul annerledes enn alle andre. Til mine kjente og kjære i kulderekordens rike; jeg ønsker dere en RIKTIG GOD JUL!!

Julekveld med vårt velpyntede litshy-juletre

Juleevangeliet er obligatorisk

Pepperkakehuset (med ristak) i på plass

..Det er også våre kjære venner Bond og Tomas.

Hverdagsliv

I tillegg til husmoraktiviteter og gassiske bryllup, jobber jeg på fire forskjellige arbeidssteder. Her er litt konkret info til de som lurer på hva jeg egentlig jobber med her nede.

På mandager jobber vi på et rehabiliteringssenter for tenåringsjenter under 17 år som enten er foreldreløse, har blitt sendt bort fra foreldrene eller har begått småkriminelle handlinger.  Vi har gym/aktivisering for jentene, og er med på deres undervisning i håndarbeid. Veldig spennende.

På tirsdager underviser jeg og Marie hver vår klasse i engelsk på en barneskole i Sam-Nam, i tillegg til å undervise rektoren +ansatte på skolen i engelsk (..Hvem hadde trodd at mine engelskkunnskaper kunne hjelpe en rektor? :P) I tillegg har vi engelskundervisning for ungdom mellom 14-17 år.

Onsdager er det Chrisc- treninger (kristen idrettskontakt i Afrika), hvor Marie og jeg har ansvar for andaktene!! Andakt på gassisk er en utfordring jeg ikke helt var forbredt på før jeg kom hit, men her er det bare å hoppe i det.

Torsdager jobber vi på en døveskole i sentrum. Her underviser jeg og Marie i håndarbeid, og jeg er med på en gymtime for tenåringer. Så i tillegg til gassisk, prøver jeg å lære litt døvespråk. Er likevel overrasket over hvor mye man kan kommunisere med døve uten felles språk (..man skal ikke undervudere kroppspråk).

Fredager er lesedag, og en umistelig dag for å planlegge neste ukes undervisningsopplegg og skrive oppgaver til Hald. I tillegg er vi med på engelskklubb to ganger i uka, så jeg har en innholdsrik og spennende hverdag.

Nå gjenstår imidlertid bare en arbeidsuke, før vi reiser en uke til Kenya. Der skal vi ha oppfølgingskurs med alle Hald-studentene i Afrika. Og så er det plutselig juleferie gitt!

Disiplinert skoleungdom

En lærers drøm; Ivrige elever..

..Som elsker å bli tatt bilde av (legg merke til publikum i "vinduet")

"Posing" med læreren (Stemning: HØYT lydnivå)

Håndarbeid på jentesenteret

Tre herlige jenter fra døveskolen.

Adressen min her nede er forresten:

Synnøve Storengen
IFT/FKTLM
Lot C 05 E Ambodivondava Ambohinaomina.
SABOTSY NAMEHANA.
ANANANARIVO AVARDRANO.
Pop 1741 TANA 101.
MADAGASCAR

Mitt gassiske telefonnummer er +261340504481 (funker på telefonsamtaler, men ikke så bra på meldinger)

Et gassisk bryllup fra innsiden

Fredag morgen tok min gassiske venninne Jinah meg med til familiens hjem. Et koselig lite hus som umulig kan ha vært større enn 15 kvm. Hun hadde nevnt at hun hadde en plan, og jeg ventet spent på hva det var. ”We want you to join my cousins wedding tomorrow”, fortalte hun med entusiasme i øynene.

Da Marie var på helgetur med sin kjære og jeg ikke hadde store planer for denne dagen, takket jeg gledelig ja til invitasjonen. Med brudgommens storfamilie + meg (ca 40 stk) stappet inn i en minibuss, var vi klare til adgang. Som eneste eier av et digitalt kamera, fikk jeg fort rollen som fotograf og hedersplass på første rad under vielsen. Følte meg ikke særlig høy i hatten da de ville ha meg helt frem til brudeparet for å ta bilder midt under den høytidelige sermonien. Som eneste ”vaza” (les: hvit utlending) følte jeg meg i overkant synlig.  Etter vielsen var det bildetaking ute, først av brudeparet, så av meg og ulike gjester. Festlig å føle seg som en slags kjendis folk vil bli tatt bilde av sammen med. Før middagen var det klart for ”råning” i bydelen. Brudens familie i en minibuss, brudgommens i en annen, og brudeparet i egen bil. Turen minte om russebilråning på høyt nivå. Tuting, jubling og mer tuting, stemningen var til å ta og føle på. Middagen ble servert på gassisk vis i et ”partytelt” av ulike tøystykker festet sammen. I stedet for å gi gave til brudeparet er det på Madagaskar v anlig at gjestene gir en selvvalgt sum av penger i en anonym konvolutt, som et bidrag til bryllupsfesten.  Ved overleveringen av min konvolutt og to kakestykker retur, takket vi for oss etter en koselig og innholdsrik dag. Jeg er en kulturell erfaring rikere og har mange bilder klare til fremkalling.

Jinah og hennes mor i deres lille krypin.

Jeg ble bedt om å bli tatt bilde av sammen med brudeparet jeg aldri har møtt før.

Mora til Jinah ville gjerne ha bilde av oss gående hånd i hånd.

Minibussene er ikke fulle før de renner over. Der det er hjerterom er det hus(/buss)rom.

Klare for bryllupsmiddag i partyteltet.

Husmorskolen

I tillegg til å være i full gang med jobbing, byr hverdagen på Madagaskar på diverse huslige sysler. Ikke bare vasker vi klærne våre for hånd, også baking har blitt en fast aktivitet i timeplanen. Ellers har Rufus Jørgen og Anders Amadeus fått hedersplassen på kjøkkenbenken.

Jeg skal ærlig innrømme at studietiden i Oslo bød på en del på Toro-poser og pytt&panne-blandinger, i en travel hverdag. Jeg har nok aldri ligget an til å vinne førstepremien i en evt. ”husmoremne”-konkurranse, men gjennom dette halvåret har jeg store planer om i alle fall å klatre noen plasser på resultatlista. I mangel på grovt brød i butikkhyllene Marie og jeg oss for å fylle opp fryser med egen gjærbakst. Lørdag var den store bakedagen, og med Marie som læremester, kom vårt egetkomponerte "brytebrød spesial" ut i flere eksemplarer. I tillegg ble fryseren fylt med boller, og deilige fruktblandinger til vår nyinnkjøpte blender. Hjemmelaget pizza, tomatsaus med grønnsaker og pannekaker har også fått fast plass på menyen. Oppskrifter har vi funnet ut at er oppskrytt, og maten lages med den gode gamle ”slumpe”-metoden. Lettvint-livet i Norge er kanskje noen ganger for lettvint, og jeg håper å kunne bringe mine nye kokkekunster hjem til Norge, selv når Toro-boller på 1-2-3 lyser mot meg i butikkhylla.

Ellers har Marie etter lang overtalelse fått meg til å synes det er en lur idè å investere i to fulger. For 75 norske kroner fikk vi to grønne fulger i bur, noe som ga oss ekstra mye oppmerksomhet på taxibussen hjemover. Vi gleder oss stort over familieforøkelsen, og jeg har herved offisielt fått mitt første kjæledyr.

Våre fantastiske bryteboller.

Jentekveld-fredag med hjemmelagd pizza, hjemmelagde lysestaker og litt for mange episoder av gossip girl.

To stolte eiere av nyinnkjøpte Rufus Jørgen og Anders Amadeus Antonanana.

Kunsten å undervise 100 gassiske barn

Tirsdag morgen: Med begrensa gassiskferdigheter og en følelse av å skulle hoppe ut av et fly med en halvdårlig fallskjerm, ankom jeg klasserommet med 50 forventningsfulle ansikter i 10-12årsalderen.  Jeg visste at nå var det bare å hoppe i det, briste eller bære. 

Barna i klasserommet var nybegynnere i engelsk, noe som stilte ekstra krav til mine gassiskferdigheter. Etter å ha introdusert meg selv og det faktum at jeg skulle være deres engelsklærer hver tirsdag framover, var det klart for opprop. Det sier seg selv at uttalen på 50 gassiske navn jeg aldri hadde hørt før ble så som så, noe som var tydelig på responsen i klasserommet. Latteren satt løst og jeg prøvde å formidle litt selvironi og beklage min uttale. Med tegning, noe forklaring og mye smiling fikk jeg formidla noen engelske fraser, og før jeg visste ordet av det stod jeg der og sang en ”Good morning”-sang. Med peking på teksten på tavla gikk det heldigvis ikke lang tid før elevene var med og sang av full hals, med et entusiasisk smil om munnen. Mens jeg hadde planlagt å lære de tallene fra 1-10, viste det seg at dette kunne de. De fortsatte likså gjerne å telle til 100 i kor, til min store begeistring. Marie og jeg hadde hver vår klasse, og etter en dobbelttime var det klart for 50 nye elever for min del. Selv om hjelpeløsheten var stor da elevene prøvde å formidle noen gassiske setninger jeg ikke skjønte, var det utrolig gøy å se 100 barn sitte som tente lys (stort sett). Ikke minst var det givende kunne bidra til at de lærer mer engelsk. Etter 4 timer undervisning og en pannekakemiddag, var vi klare for 2 nye timer med engelskundervisning for 41 hormonelle tenåringer. De var ikke like enkle å motivere, men med hangman, gruble og bingo kom vi i mål med undervisningen, vel fornøyde med dagens innsats. Det er nok ingen tvil om at jeg har noen spennende, utfordrende og lærerike jobbmåneder foran meg.

Seiltur til landsby

”På fredag blir det forresten helgetur med seilbåt til en landsby uten bilvei”.  Beskjeden fra den norske misjonæren fikk oss alle til å sitte måpende med et entusiastisk smil om munnen. Vi visste at vi hadde en minnerik tur i vente!

Så fredag morgen satte vi oss i en liten gassisk seilbåt og reiste til den lille muslimske landsbyen Boenoeranta. Der skulle vi hjelpe til med å pusse opp en klinikk. Den 7 timer lange båtturen med utsikt over blått hav og Madagaskars kyst, samt stekende sol og svak vind var en ubeskrivelig flott opplevelse. Idet vi gikk i land i landsbyen fikk jeg min første aha-opplevelse om at jeg FAKTISK er på Madagaskar, for stedet minte veldig om øya i de velkjente Madagaskar-filmene (..bortsett fra at dette stedet var bebodd av flere mennesker enn lemurer vel og merke). Nettene under åpen himmel på et meget tynt liggeunderlag gjorde at jeg våkna til flere nydelige soloppganger, og kveldsbad med lysende morill under stjerneklar himmel kan vanskelig beskrives. Mellom utrolige naturopplevelser var det veldig deilig å kunne bruke 3 dager på å faktisk gjøre en innsats for folka som bor der. Vi malte og malte, skrapet tapet og bark, svettet og drakk vann, og malte litt til. Gøy å gjøre en konkret jobb man kan se resultatet av. Ellers spiste vi på ekte gassisk vis RIS tre ganger om dagen (med ulikt tilbehør i form av kjøtt, fisk eller kylling), servert på et stråteppe under åpen himmel. Den deilige maten fikk måltidene vi har lagd til oss selv på gassisk kullkomfyr til å fremstå som gråstein, og jeg er fasinert over hvordan gasserne kan være så tynne med inntak av tre middager daglig. Hardt fysisk arbeid, mindre sukker og fett enn i vesten og at de deler på det som er fremfor å fråtse i mat, er kanskje noe av forklaringen. Tilbake i Mahajanga er Marie og jeg igang med vår 2. og siste uke med språkkurs, før vi på lørdag reiser tilbake til hovedstaden for å begynne å jobbe.

Ris og tunfisk servert på en duk ute på havet.

I full gang med arbeidet.

Solnedganger er definitivt det oftest gjentatte motivet på kameraet mitt her nede.

Språkkurs i Mahajanga

Lørdag morgen satte vi oss halvtrøtte og forventningsfulle i en minibuss, klare for 3 uker på nordvestkysten av Madagaskar. Det er tid for å lære gassisk!

De 10 timene på smale og svingete veier ble en klam og minnerik opplevelse, hvor et sentralt samtaleemne var synet av de folka i teamet sittende på huk i halvåpent landskap når vi måtte gjøre vårt fornødende. Vel framme i kystbyen Mahajanga (hvor Alexander og Ole Jørgen skal jobbe disse månedene) nyter vi nå noen rolige dager før språkkurset begynner neste uke. På grunn av misforståelser blir det bare to (i stedet for 3) uker med språkkurs på meg og Marie, så denne uka blir det mye tid til "luksusliv" med soling, bading og spising av det svære mangotreet i hagen. Den koselige byen Mahajanga er betydelig mindre og mer oversiktlig  enn hovedstaden, men også mye varmere! Vannflaske, hatt og høy solfaktor er fast inventar i vesken. I mangel på gassisk-kunnskaper føler jeg meg som et vandrende spørsmålstegn i møte med gassere som prøver å føre en samtale. Så det blir godt å få litt språkopplæring for å få redusert antall kleine situasjoner.

Noe av landskapet på vei fra innlandet til kysten. Blant fjell, åkre, busker, og brente områder passerer vi jevnlig små landsbyer med hus som er langt mer primitive enn de vi så i hovedstaden.

Mahajanga på sitt beste

Luksusliv!

Markedet! Mens nordmenn sjelden går rundt i byen med ansiktsmaske, er det normalt for gassere å gå slik offentlig (se dama til høyre). Noen mener de gjør det fordi det er bra for huden, andre sier de gjør det fordi de vil være lysere i huden.

Kjøttmarkedet kan man trygt si fungerer annerledes enn i Norge. Her ligger kjøttet åpent på markedet, mens fluene svermer rundt. For en kresen nordmann er det lett å bli satt ut av dette synet, men vi har skjønt at dette er det bare å bli vant til.

Området vi bor på her i Mahajanga. I det hvite huset bor to norske misjonærfamilier.

Mangotre i hagen skader ikke.

Et lite glimt av Madagaskarlivet vårt..

Rommet vårt.



Det lyser turister av oss lang vei.



Gassiske barn leker i gatene.

Fullstappa minibuss! Her bør man ikke frykte kroppskontakt.

I kirka satt vi ved koret og fikk dermed utdelt disse flotte korkappene
(planen er at Marie og jeg skal joine dette ungdomskoret etterhvert)

Håndvasking av klær, tar mer tid enn jeg ville trodd.

Team Madagaskar!





En ny hverdag

Det er ingen tvil om at den Afrikanske hverdagen er annerledes og tidvis utfordrende for 4 norske ungdommer som tilhører dessertgenerasjonen og er født med sølvskje i munnen.

Noen opplevde eksempler for å illustrere:

-          Kaldt vann i dusjen, hvis det er vann til hele dusjen vel å merke

-          Strøm som plutselig forsvinner (lommelykt er et must)

-          Oppvask etter hvert måltid

-          Svære (!) kakkelakker

-          Gudstjeneste som varer 4 ½ time, i norsk statskirkestil (mye tid til å få lest i bibelen da)

-          25 personer i en minibuss hvor vi i Norge har maks 10. Klappsetet i midten gjør at det er lite (les: ingen) muligheter for bevegelse.

-          Håndvasking av klær (faktisk litt koselig, men vil jeg si det samme om 5 måneder?)

-          1 ½- 2 timer i taxi/minibuss for å komme seg fra sentrum til vår bydel (12 km) på grunn av køøø.. (nok tid til refleksjon og ettertanke i varmen)

Selv om tålmodigheten blir prøvet og ikke alt er så "lettvint" som i Norge, tror jeg dette er erfaringer jeg har veldig godt av. Det er nettopp disse små hverdagshendelsene som gjør det så spennende å leve i en annen kultur, og som definitivt gir meg nytt perspektiv på livet i Norge.

Sabotzy- Namehana (Sam-Nam) i solnedgang

                                     

Kulturforskjeller i praksis

Før vi dro fra Hald fikk vi beskjed om at ”dere kommer til å dumme dere ut på grunn av kulturelle og språklige forskjeller”, og jeg hadde et øyeblikk en naiv tanke om at det kan jeg vel prøve å unngå bare jeg er godt nok forbredt.

Men etter bare 2 dager innser jeg at flausene og misforståelsene vil bli mange. Hjelpeløsheten ved mangel på felles språk er stor, og jeg har prøvd å praktisere den lille gassisken jeg har lært. Dette har innebært at jeg har sagt "god natt" når jeg har ment "tusen takk", og at jeg har sagt "hyggelig å møte MEG" i stedet for "hyggelig å møte DEG". I tillegg har vi erfart at det som er høflighet i vår kultur, absolutt ikke trenger å være det i andre kulturer. Torsdag gikk vi til markedet i Sam-Nam. Som hvite følte vi oss veldig synlige, og i et forsøk på å være ekstra vennlige så vi folk i øyene, smilte og sa ”Salama”. Idet vi møtte presten på veien prøvde vi å være spesielt hyggelige ved å gjøre det samme, i uvitenhet om at han antagelig oppfatta oss som det motsatte. På introduksjonskurset dagen etter lærte vi nemlig at det å se andre (spesielt eldre eller de med høy status) inn i øynene her anses som respektløst. I tillegg innebærer en viktig del av hilsemåten ”Salama” at man legger til ”tompoko” til de som er eldre enn en selv for å vise respekt. Man lærer av sine feil, og forhåpentligvis får vi nok tid til å rette opp inntrykket ovenfor presten ved å vise han ordentlig respekt de neste gangene vi møter han.

Min ankomst i en annen verden

Etter en lang og turbulent flytur lander vi endelig på den lille og befolka flyplassen i hovedstaden, Antananarivo. Jeg klyper meg i armen og prøver å forstå at jeg faktisk står med beina planta på Afrikansk grunn.

På flyplassen står en gjeng med gassere og vifter med ulike navnskilt, og føler jeg meg som en bortkommen kjendis på den rød løperen mens jeg forvirra ser etter navnet til vår kontaktperson. Vel tatt imot kjører vi (Ole Jørgen, Aleksander, Marie og jeg) i en taxibuss mot et ungdomssenter i bydelen Sam-Nam. Der skal Marie og jeg skal bo hele oppholdet, mens guttene skal bo der i 10 dager før de reiser til kysten for å jobbe der. I byen er det mørkt, veiene er smale. Vi passerer små, primitive hus og butikker med ”Coca Cola”-vimler. Løshundene ligger i gatene, mens ”Facebook-reklame-skiltet” minner meg på at noen ting er felles over hele verden. I taxibussen går de få gassiske setningene vi kan på repeat, og latteren sitter løst. I det vi nærmer oss ungdomssenteret, kjører vi inn på en smalere og ubeskrivelig humpete vei, som setter det man kaller ekstremt dårlige veier i Norge i et nytt og bedre lys. Vel framme på vårt noe primitive rom monterer vi opp vår kjære venn Myggnettingen, og beskuer den koselige, rosablomstrete duken på bordet. Standarden her er ikke overraskende en helt annen enn i Norge, men jeg merker at jeg kan trives her. Trøtte og slitne kryper vi inn i hver vår myggnetting (som faktisk utgjør en koselig, liten himmelseng), og med gjess- og hundelyder som ”sovemusikk” tenker jeg at dette halvåret definitivt vil bli en opplevelse for livet.

Klare til avgang

Superteamet Marie og jeg på Gardermoen kl 04.30 onsdag morgen.

Marie med en overtråkka fot og jeg med streptokokker i halsen,

here we come!

My dear roommate

Henriette fra Madagaskar og meg på en strand i Mandal.

Denne nydelige jenta har jeg delt køyeseng med de 6 ukene vi har bodd på Hald. Vi har hatt mange spennende samtaler, ledd masse, og prøvd å lære hverandre gassisk og norsk. Mens jeg jobber i Madagaskar, skal hun jobbe i Norge. Samtalene blir nok ikke mindre spennende når vi møtes igjen etter å ha tilbringt et halvt år i hverandres kultur.

Mahafinaritra ianao, Henriette=)

Forberedelse, forventning og forvirring

Det er nå under to uker til jeg setter meg på flyet til den eksotiske øya Madagaskar.. At jeg faktisk skal tilbringe de 6 neste månedene i Afrika har nok ikke gått opp for meg enda!

..Men midt blant et kaos av pakke- og fikselister, malariatabletter og vaksinasjonskort, begynner jeg gradvis å innse hva som venter.. 6 måneder i en kultur som er totalt annerledes enn min egen.. Et sted hvor hva jeg tenker er normalt kanskje blir sett på som galskap, og hvor språket jeg er vant til å bruke ikke gir mening.. Et sted hvor mitt eget syn på verden vil bli utfordret og satt i perspektiv.. Hvordan vil dette prege meg? Og hvordan vil jeg takle å være 6 måneder borte fra mine trygge, kjente rammer av venner, familie og faste aktiviteter? Gjennom ukene på Hald har mine gassiske venner lært meg en del om gassisk kultur.. Hvordan vil jeg som liker å planlegge og hater å vente, takle "African time" som innebærer at bussen drar når den er full og møtene starter når alle er tilstede? Dette er bare noen av mange spørsmål som kun kan besvares ved "tiden vil vise".. Og jeg vil nok ikke kunne forstå hva gassisk kultur er før jeg er der (og kanskje heller ikke da, siden kultur er mer komplekst enn som så)..
Uansett har ukene på Hald mint meg på at personer fra den andre siden av jorden er mennesker som meg og deg, og at forskjellene ofte er mindre enn man først tenker (noe jeg visste, men som av og til er lett å glemme). Jeg gleder meg sykt til å få flere gassiske venner, erfare hvordan en hverdag for dem kan være, og lære mer om hvordan de forstår verden.. Ikke minst til å få mitt vestlige, materalistiske liv litt i perspektiv, og forhåpentligvis sette mer pris på alt jeg tar for gitt. Som det tenkende og funderende mennesket jeg er, er det vel ingen tvil om at tankevirksomheten vil være høy de neste månedene.. Forhåpentligvis blir det ikke bare tanker, men også handling.. Jeg håper å kunne bety noe positivt de jeg møter, uten at jeg har noen tanker om at jeg tror jeg kan redde verden..

Men foreløbig er det noen punkter på "fikse-før-avreise"-lista som lengter etter å bli avkryssa, og som opptar det meste av tankekapasiteten min disse dagene..

Hal(d)tørre fakta

Du har hørt meg snakke om "Hald i Mandal" og "6 måneder på Madagaskar", men tenker kanskje i ditt stille sinn; "Hva er egentlig greia?". Her er noen fakta om konseptet Hald og hva jeg faktisk skal dette året.

Hald internasjonale senter er en fagskole i tverrkulturell forståelse og internasjonalt arbeid. Året innebærer 6 uker med internatliv og undervisning i Mandal, som forbredelse til et halvt års utenlandsopphold i Afrika, Asia eller Sør-Amerika. Etter oppholdet drar vi tilbake til internatlivet i Mandal hvor mer undervisning samt informasjonsarbeid venter. Utvekslingen på Hald skjer ikke bare ved at vi nordmenn reiser ut i verden, men også ved at unge mennesker fra landene vi reiser til utveksler til Norge, for å gå på skole og jobbe frivillig her. Internatlivet på Hald har altså et internasjonalt miljø hvor vi er mennesker fra hele verden som bor sammen og har felles undervisning, og bygger venneskap på tvers av kulturelle grenser. Jeg går på linja Connect som innebærer at jeg skal representere og jobbe frivillig for NMS (Norsk misjonsselskap), og mitt reisemål er som de fleste kanskje har fått med seg; Madagaskar! Der skal min reisepartner Marie Svendsen Nerheim og jeg etter 1 måneds språkkurs (hvor språket vi skal lære er gassisk), bo på et ungdomssenter i utkanten av Madagaskars hovedstad Antananarivo. Der skal vi drive med Chrisc-arbeid og ha engelskklubb for ungdom. I tillegg skal vi ha engelskundervisning på en barneskole i byen, og ikke minst jobbe med kriminelle tenåringsjenter og på et døvesenter.

Det er ingen tvil om at jeg er igang med et innholdsrikt, spennende og utfordrende år, og jeg er glad om nettopp du vil følge meg via denne bloggen.