onsdag 2. februar 2011

Hei utlending!

En blond hviting blant en herlig gjeng fra døveskolen















”Manao hoana vazaha”, ”Bonjour Vazaha!” “Salama VAZAHA”!
Hvordan ville vi reagert i Norge hvis noen ropte ”hei utlending” etter folk på gata?


”Vazaha” (som betyr hvit/utlending) har på mange måter blitt navnet vårt her nede. Det er det vi får ropt etter oss på gata, ofte av barn og ungdom, men også av voksne. Med en hyggelig tone vel og merke.. Voksne smiler og sier ”hei vazaha” mens barn roper ”VAZAHA” med en hjertelig, høylytt latter før de kanskje gjemmer seg bak et hushjørne. Det er ingen tvil om at vi er annerledes og blir lagt merke til! Etter fire meåneder måneder har dette likevel blitt en overraskende naturlig del av hverdagen, og jeg har lurt på hvordan det vil bli å komme tilbake til Norge og ikke lenger føle seg som en B-kjendis folk åpenlyst stirrer på eller snur seg etter på gata..
På Madagaskar er ikke ”Vazaha” bare blitt et navn, men også mye av min identitet. For de som ikke kjenner meg her nede er jeg naturlig nok i hovedsak ”Den hvite utlendingen”, med de assosiasjonene det måtte føre meg seg i deres hode. Å få prøvd seg som minoritet i et annet land, gir meg fornya respekt for og sympati med innvandrere i Norge. Jeg har kjent på frustrasjonen over hvordan begrensede språkkunnskaper gjør at jeg ikke får vist hvem jeg er, og opplevelsen av og ikke bli forstått. Samtidig har jeg kjent på hvor krevende det er å lære et nytt språk og det å skulle forholde seg til et forventningspress fra omgivelsene (og kanskje like mye fra meg selv). Jeg har kjent på avmakten ved å ikke skjønne de kulturelle kodene, og det å være redd for å tråkke noen på tærne pga kulturelle forskjeller.  Jeg har kjent på hvordan det er å skille seg ut og få merkelappen ”utlending” (selv om det bare er en brøkdel av hvem jeg er). Likevel er jeg så heldig å være i et land hvor folk er vennlige, gjestfrie og får meg til å føle meg velkommen. Så hvordan oppleves det å ha en etnisk minoritetsbakgrunn i Norge? Hvordan møter vi dem, og hvordan reagerer vi på tradisjoner og vaner som er annerledes enn våre? Tenk om alle innvandrere i Norge kunne føle seg like velkomne som det jeg gjør her, når de står midt i den krevende situasjonen det ofte er å tilpasse seg og finne sin plass en ny kultur.
Sjekk ut min kjære teammates blogg og vår flotte januarfilm: http://www.marie-sn.blogspot.com/

1 kommentar: