torsdag 31. mars 2011

Et kapittel er snart over

Under en uke gjenstår av Madagaskar-oppholdet mitt, og jeg begynner å innse at jeg skal hjem. De 6 månedene hår gått fort, samtidig som det føles som en evighet siden jeg var i Norge.
 
At jeg skal hjem, virker egentlig like uvirkelig som det faktum at jeg skulle til Madagaskar. Da jeg pakket ut av kofferten her nede tenkte jeg at ”her skal jeg være lenge”, og nå er tiden for hjemreise pluselig her.  Farvelrunder og pakking står for tur. Den siste uka blir dessverre litt amputert fordi jeg har klart å pådra meg Malaria (..men jeg er under behandling og på bedringens vei).  I avslutningsfasen har spurt meg selv hvilke ting jeg kommer til å savne, og hva jeg ikke akkurat vil lengte tilbake til ved dette oppholdet..

VIL SAVNE
- Engasjerte elever som jubler når vi skal ha bingo eller synge en sang
- Ekstremt god og BILLIG frukt
- Å kunne ta utfordringer på strak arm fordi ”ingen kjenner meg uansett”
- Tverrkulturell kommunikasjon
- Å oppleve en ny kultur på nært hold
- Bussturer til 1 kr og hårklipp til 6 kr.
- Pannekaketirsdag og smoothie
- De små søte butikkene og bodene
- Å slippe å løpe etter klokka
- Karaoke-tradisjonen
- Min kjære teammate Marie
- Gasserne, med deres vennlighet og gjestfrihet.

VIL IKKE SAVNE
- Trafikk-kork
- Kakkelakker
- Håndvasking av klær
- Venting
- Hjelpeløsheten ved å ikke beherske språket
- Trange busser med planke som sete
- Laaange gudstjenester, hvor jeg skjønner svært lite av innholdet.
- Malariamygg! 

Under kategorien ”ambivalens” faller både malagasy time, varmen, og det å være nesten den eneste ”hvite” i en bydel. For å oppsummere: Jeg har hatt et lærerikt, spennende og fantastisk halvår som definitivt har gitt meg minner og erfaringer for livet.

Sjekk også ut Maries blogg: www.marie-sn.blogspot.com for mer info om våre aktiviteteter den siste tiden.

Et rom i dette huset har vært mitt hjem det siste halvåret. Her har vi andakt på gassisk for 98 (!) barn og ungdom.


Nå står gaveoverekkelser og avskjedsord for tur.

Jeg kommer til å savne dette fruktmarkedet!

..Og den skjønne vakta Dadda ny Manda med verdens herligste smil.

...For ikke å snakka om Bebe, ei nydelig dame som selger grønnsaker i denne lille boden rett ved der vi bor.

.. De ivrige elevene mine..

... Og bestevennene våre Thomas og Bonde.

.. Eller å møte slike smil når jeg tar meg en joggetur på morran.

Jeg kommer til å savne det eksotiske Madagaskar!



fredag 18. mars 2011

Ut mot havet

Det var en gang fire forventningsfulle Hald-studenter og åtte gassiske menn tok seilbåten fatt og dro en innholdsrik tur i Mosambikkanalen. Et ni dagers eventyr med inntrykk og gylne øyeblikk som sent vil glemmes.                                 

Prosjektet vi reiste med er Shalom (som betyr fred) og er et misjonsprosjekt som reiser til muslimske landsbyer som ofte er uten bilvei, for å drive med hjelpe- og utviklingsarbeid samt evangelisering. Etter 26 timer på sjøen ankom vi den første av de tre landsbyene vi besøkte, et eksotisk sted som stod i sterk kontrast med hovedstaden Tana. Strand med palmer og kokosnøtter, og små hus med stråtak. Her besøkte vi en skole som ble bygd av Shalom, og jeg fikk nok en gang bekrefta at misjonsarbeid handler om mye annet enn å slå bibelen i hodet på folk. Det handler for eksempel om å gi barn en framtid ved at de får mulighet til skolegang. Marie og jeg hadde litt engelskundervisning og organiserte leker for barna. Ellers besto arbeidet på turen i planting av trær, maling av skolebygg, og oppfølging og veiledning fra Shalom sin side. Livet på en båt bidro også til testing av egne grenser for personlig hygiene og soveromsstandard. Med tidvis badstue-lignende temperatur i kabinen og regndråper dryppende inn i båten, var det bare å glemme tørre og svale netter. Selvfølgelig hadde vi også rismåltid tre ganger om dagen, på ekte gassisk vis. I tillegg lærte jeg blant annet det fasinerende faktum at en båt IKKE velter, selv om det er ekstreme bølger som kan få kjøkkenkopper til å knuse.

Denne turen har vært en unik og eventyrlig opplevelse, med et hav at gylne øyeblikk som vanskelig lar seg beskrive. Solnedganger og himmelvelvinger som er så nydelige at de for meg bekrefter Guds eksistens.. Å se ut over en horisont som er som tatt rett ut fra et Michelandelo-maleri.. Følelsen av å seile på blått og åpent havet, med musikk på øret og vind i håret. Å sovne i måneskinn, se hoppende delfiner, eller å ta et deilig morgenbad. Entusiastiske hyl og latter fra gassiske barn som leker haien kommer.. Eller å ha to gassiske barn sovende i fanget mitt mens vi ser på film på storskjerm på en strand under stjerneklar himmel.. Minnene er mange.

Men den idylliske turen har også inneholdt møter med en virkelighet som er gripende og hjerteskjærende. Jeg vil avslutte med en historie..

I en landsby møter vi noe av familien til en funksjonshemmet 15 åring. Moren ville ikke ha ham, så det er bestemoren som tar seg av han. Ole Jørgen skal gjøre et intervju om utdanning for alle, og spør om de har vurdert å sende gutten på skole. De ser på hverandre og småler før de svarer: ”Han kan jo ikke gå, han kan ikke snakke. Det eneste han kan er å spise. Vi gir han mat, fordi han er et menneske”. Vi spør om han har vært utenfor landsbyen sin, eller om han har noen aktiviteter, men responsen er fortsatt at ”vi gir han mat, det eneste han kan er å spise”. Etter intervjuet får vi møte den lille gutten med svart krøllete hår, som tilsynelatende sitter stuet bort bak en husvegg. Han ser uvasket ut, har store sår på armen, og fluene svermer rundt han. Gutten griper godt tak når Marie strekker fram hånden, og virker på meg sulteforet på nærhet og omsorg. Tankene mine går til min tidligere arbeidsplass i Norge, hvor både fysioterapi, arbeid, ridning, svømming og til og med sydenturer ble lagt til rette for mennesker med tilsvarende funksjonshemning. Jeg tenker på den givende kommunikasjonen jeg har hatt med ei jente som til tross for manglende språk og cerebral parese kan digge musikk, danse i rullestolen sin og uttrykke en ekstrem livsglede. Kontrasten til denne gutten i en landsby på Madagaskar er enorm, og det er vondt å tenke på alle mulighetene han ikke har fått. Når jeg ser glimtet i øynene hans, smilet og hendene som griper etter våre, tenker jeg på alt potensialet denne gutten har, men som han ikke får brukt.



Mitt hjem i 9 dager


Gira 1 og 2, med en svært midlertidig hårsveis.



Landsbyen Ampasipitily

Klassen jeg underviste hadde elever fra 4-12 år.


                                    

Deilig morgenbad


Heftige naturopplevelser