torsdag 31. mars 2011

Et kapittel er snart over

Under en uke gjenstår av Madagaskar-oppholdet mitt, og jeg begynner å innse at jeg skal hjem. De 6 månedene hår gått fort, samtidig som det føles som en evighet siden jeg var i Norge.
 
At jeg skal hjem, virker egentlig like uvirkelig som det faktum at jeg skulle til Madagaskar. Da jeg pakket ut av kofferten her nede tenkte jeg at ”her skal jeg være lenge”, og nå er tiden for hjemreise pluselig her.  Farvelrunder og pakking står for tur. Den siste uka blir dessverre litt amputert fordi jeg har klart å pådra meg Malaria (..men jeg er under behandling og på bedringens vei).  I avslutningsfasen har spurt meg selv hvilke ting jeg kommer til å savne, og hva jeg ikke akkurat vil lengte tilbake til ved dette oppholdet..

VIL SAVNE
- Engasjerte elever som jubler når vi skal ha bingo eller synge en sang
- Ekstremt god og BILLIG frukt
- Å kunne ta utfordringer på strak arm fordi ”ingen kjenner meg uansett”
- Tverrkulturell kommunikasjon
- Å oppleve en ny kultur på nært hold
- Bussturer til 1 kr og hårklipp til 6 kr.
- Pannekaketirsdag og smoothie
- De små søte butikkene og bodene
- Å slippe å løpe etter klokka
- Karaoke-tradisjonen
- Min kjære teammate Marie
- Gasserne, med deres vennlighet og gjestfrihet.

VIL IKKE SAVNE
- Trafikk-kork
- Kakkelakker
- Håndvasking av klær
- Venting
- Hjelpeløsheten ved å ikke beherske språket
- Trange busser med planke som sete
- Laaange gudstjenester, hvor jeg skjønner svært lite av innholdet.
- Malariamygg! 

Under kategorien ”ambivalens” faller både malagasy time, varmen, og det å være nesten den eneste ”hvite” i en bydel. For å oppsummere: Jeg har hatt et lærerikt, spennende og fantastisk halvår som definitivt har gitt meg minner og erfaringer for livet.

Sjekk også ut Maries blogg: www.marie-sn.blogspot.com for mer info om våre aktiviteteter den siste tiden.

Et rom i dette huset har vært mitt hjem det siste halvåret. Her har vi andakt på gassisk for 98 (!) barn og ungdom.


Nå står gaveoverekkelser og avskjedsord for tur.

Jeg kommer til å savne dette fruktmarkedet!

..Og den skjønne vakta Dadda ny Manda med verdens herligste smil.

...For ikke å snakka om Bebe, ei nydelig dame som selger grønnsaker i denne lille boden rett ved der vi bor.

.. De ivrige elevene mine..

... Og bestevennene våre Thomas og Bonde.

.. Eller å møte slike smil når jeg tar meg en joggetur på morran.

Jeg kommer til å savne det eksotiske Madagaskar!



fredag 18. mars 2011

Ut mot havet

Det var en gang fire forventningsfulle Hald-studenter og åtte gassiske menn tok seilbåten fatt og dro en innholdsrik tur i Mosambikkanalen. Et ni dagers eventyr med inntrykk og gylne øyeblikk som sent vil glemmes.                                 

Prosjektet vi reiste med er Shalom (som betyr fred) og er et misjonsprosjekt som reiser til muslimske landsbyer som ofte er uten bilvei, for å drive med hjelpe- og utviklingsarbeid samt evangelisering. Etter 26 timer på sjøen ankom vi den første av de tre landsbyene vi besøkte, et eksotisk sted som stod i sterk kontrast med hovedstaden Tana. Strand med palmer og kokosnøtter, og små hus med stråtak. Her besøkte vi en skole som ble bygd av Shalom, og jeg fikk nok en gang bekrefta at misjonsarbeid handler om mye annet enn å slå bibelen i hodet på folk. Det handler for eksempel om å gi barn en framtid ved at de får mulighet til skolegang. Marie og jeg hadde litt engelskundervisning og organiserte leker for barna. Ellers besto arbeidet på turen i planting av trær, maling av skolebygg, og oppfølging og veiledning fra Shalom sin side. Livet på en båt bidro også til testing av egne grenser for personlig hygiene og soveromsstandard. Med tidvis badstue-lignende temperatur i kabinen og regndråper dryppende inn i båten, var det bare å glemme tørre og svale netter. Selvfølgelig hadde vi også rismåltid tre ganger om dagen, på ekte gassisk vis. I tillegg lærte jeg blant annet det fasinerende faktum at en båt IKKE velter, selv om det er ekstreme bølger som kan få kjøkkenkopper til å knuse.

Denne turen har vært en unik og eventyrlig opplevelse, med et hav at gylne øyeblikk som vanskelig lar seg beskrive. Solnedganger og himmelvelvinger som er så nydelige at de for meg bekrefter Guds eksistens.. Å se ut over en horisont som er som tatt rett ut fra et Michelandelo-maleri.. Følelsen av å seile på blått og åpent havet, med musikk på øret og vind i håret. Å sovne i måneskinn, se hoppende delfiner, eller å ta et deilig morgenbad. Entusiastiske hyl og latter fra gassiske barn som leker haien kommer.. Eller å ha to gassiske barn sovende i fanget mitt mens vi ser på film på storskjerm på en strand under stjerneklar himmel.. Minnene er mange.

Men den idylliske turen har også inneholdt møter med en virkelighet som er gripende og hjerteskjærende. Jeg vil avslutte med en historie..

I en landsby møter vi noe av familien til en funksjonshemmet 15 åring. Moren ville ikke ha ham, så det er bestemoren som tar seg av han. Ole Jørgen skal gjøre et intervju om utdanning for alle, og spør om de har vurdert å sende gutten på skole. De ser på hverandre og småler før de svarer: ”Han kan jo ikke gå, han kan ikke snakke. Det eneste han kan er å spise. Vi gir han mat, fordi han er et menneske”. Vi spør om han har vært utenfor landsbyen sin, eller om han har noen aktiviteter, men responsen er fortsatt at ”vi gir han mat, det eneste han kan er å spise”. Etter intervjuet får vi møte den lille gutten med svart krøllete hår, som tilsynelatende sitter stuet bort bak en husvegg. Han ser uvasket ut, har store sår på armen, og fluene svermer rundt han. Gutten griper godt tak når Marie strekker fram hånden, og virker på meg sulteforet på nærhet og omsorg. Tankene mine går til min tidligere arbeidsplass i Norge, hvor både fysioterapi, arbeid, ridning, svømming og til og med sydenturer ble lagt til rette for mennesker med tilsvarende funksjonshemning. Jeg tenker på den givende kommunikasjonen jeg har hatt med ei jente som til tross for manglende språk og cerebral parese kan digge musikk, danse i rullestolen sin og uttrykke en ekstrem livsglede. Kontrasten til denne gutten i en landsby på Madagaskar er enorm, og det er vondt å tenke på alle mulighetene han ikke har fått. Når jeg ser glimtet i øynene hans, smilet og hendene som griper etter våre, tenker jeg på alt potensialet denne gutten har, men som han ikke får brukt.



Mitt hjem i 9 dager


Gira 1 og 2, med en svært midlertidig hårsveis.



Landsbyen Ampasipitily

Klassen jeg underviste hadde elever fra 4-12 år.


                                    

Deilig morgenbad


Heftige naturopplevelser


onsdag 23. februar 2011

Når det ukjente blir vanlig

For 4 ½ måneder hadde jeg vanskelig for å tro at det primitive rommet vårt kunne føles hjemmekoselig, og at å stappe 5 i bredden på bussen kunne føles naturlig. Så feil kan man ta.
Det er rart hva man vender seg til og hvor fort noe blir en vane. Den store og travle hovedstaden Antananarivo som i begynnelsen opplevdes som stressende og upersonlig, anser jeg nå som en koselig og spennende by.  Bydelen Sab-Nam med de små matbodene, det intime fruktmarkedet og den lokale skomakeren føles plutselig som ”hjemme”.  Å koke vann og vaske klær for hånd har blitt rutine, og det føles helt naturlig å dusje ved å helle en bøtte med vann over seg. Jeg føler meg ”naken” hvis jeg sover uten myggnetting, og jeg snakker vissnok både engelsk og gassisk i søvne. Mens jeg i Norge er vant med at flertallet av menneskene jeg møter har samme hudfarge som meg selv, blir jeg nå like overrasket hver gang jeg ser en annen ”vazaha”. Når folk hjemme ber om oppdatering fra det fjerne Afrika, tar jeg meg selv i og ikke vite hva jeg skal fortelle, for alt har blitt så vanlig. Jeg må ganske ofte minne meg selv på at jeg FAKTISK bor på en øy langt ute i Det indiske hav. Arbeidsukene flyr, og hjemreisen nærmer seg med stormskritt. 1 ½ måned gjenstår, men kun 2 ”vanlige” arbeidsuker. På mandag reiser Marie og jeg til den ekstremt varme kystbyen Mahajanga (hvor vi også hadde språkkurs), for å være med på en 12-14 dagers båttur med Shallom-prosjektet.
Samtidig som disse månedene har gått veldig fort, føles det evigheter siden jeg var i Norge. Det er vanskelig å leve seg inn i snø og minusgrader, og det å bruke oppvaskmaskin eller å se på TV virker fjernt.  Jeg mistenker likevel at det vil gå skremmende fort før jeg er tilbake i norske vaner og til det norske livet føles vanlig igjen.
Hjembyen Antananarivo

Det "obligatoriske" barna-i-Afrika-bildet

Lovsang på engelskklubben

Kreativ engelskundervisning

Gassisk konfirmasjon. Plutselig ble "vazaha" midtpunkt gitt.
Ville tilstander når digitalkameraet tas frem.



torsdag 10. februar 2011

"Jesus lever"















Det er ingen tvil om har religion har ganske ulik plass i det norske og det gassiske samfunnet.. Mens vi i Norge finner de drøyeste ordene i folks vokabular på dovegger og lignende, ser det her ut til å være mer vanlig med tekster som ”Jesus lever” tagget på murveggen.

Mange assosierer øya Madagaskar med misjon og misjonærer. Det er ingen tvil om at 150 år med norsk misjon har satt sitt preg på dette landet. Her er det tilsynelatende en kirke nesten rundt hvert gatehjørne, og et oppmøte til søndagsgudstjenester som mange norske kirker bare kan drømme om. Mens en norsk barnetv-programleder ikke lenger har lov til å si på TV at vi feirer jul på grunn av Jesu fødsel, har kristendommen her en ganske annen plass i samfunnet. I tillegg til å se ”Jesus lever” tagget i gatene, ser det her ut til å være naturlig å ha ”Gud er kjærlighet”- klistremerker på bussene, og spille kristen musikk over høyttaleranlegget på langdistansebussene. Mens jeg i Norge føler meg som en minoritet ved å være kristen, fremstår det her som det normale. Her møter man spørsmålet ”Er du Lutheraner eller katolikk?” fremfor hvorvidt man tror på Gud.  Dette er selvfølgelig en generalisering og virkeligheten er jo ikke så svart-hvitt verken i Norge eller på Madagaskar. Likevel ville jeg blitt ganske overrasket om jeg i Norge møter 10åringer som spør om vi ikke kan be før vi begynner undervisningen, og som nevner ”Go to church” som sin favorittaktivitet. Mens kristne i Norge kan møte reaksjoner som ”Er det mulig og FAKTISK tro på Gud i 2011?”, ser ungdommen jeg har møtt her sine reaksjoner ut til å gå mer i retning av ”Går det FAKTISK an å tro at verden ble skapt BARE ved et pang uten noen dypere mening?”.  Så hvem eier virkeligheten og den rette sannhet? Og hvordan kan vi VITE at vårt eget syn på virkeligheten er det rette? Det eneste man kanskje kan gjøre er å spørre oss selv: ”Hva TROR jeg?”.

onsdag 2. februar 2011

Hei utlending!

En blond hviting blant en herlig gjeng fra døveskolen















”Manao hoana vazaha”, ”Bonjour Vazaha!” “Salama VAZAHA”!
Hvordan ville vi reagert i Norge hvis noen ropte ”hei utlending” etter folk på gata?


”Vazaha” (som betyr hvit/utlending) har på mange måter blitt navnet vårt her nede. Det er det vi får ropt etter oss på gata, ofte av barn og ungdom, men også av voksne. Med en hyggelig tone vel og merke.. Voksne smiler og sier ”hei vazaha” mens barn roper ”VAZAHA” med en hjertelig, høylytt latter før de kanskje gjemmer seg bak et hushjørne. Det er ingen tvil om at vi er annerledes og blir lagt merke til! Etter fire meåneder måneder har dette likevel blitt en overraskende naturlig del av hverdagen, og jeg har lurt på hvordan det vil bli å komme tilbake til Norge og ikke lenger føle seg som en B-kjendis folk åpenlyst stirrer på eller snur seg etter på gata..
På Madagaskar er ikke ”Vazaha” bare blitt et navn, men også mye av min identitet. For de som ikke kjenner meg her nede er jeg naturlig nok i hovedsak ”Den hvite utlendingen”, med de assosiasjonene det måtte føre meg seg i deres hode. Å få prøvd seg som minoritet i et annet land, gir meg fornya respekt for og sympati med innvandrere i Norge. Jeg har kjent på frustrasjonen over hvordan begrensede språkkunnskaper gjør at jeg ikke får vist hvem jeg er, og opplevelsen av og ikke bli forstått. Samtidig har jeg kjent på hvor krevende det er å lære et nytt språk og det å skulle forholde seg til et forventningspress fra omgivelsene (og kanskje like mye fra meg selv). Jeg har kjent på avmakten ved å ikke skjønne de kulturelle kodene, og det å være redd for å tråkke noen på tærne pga kulturelle forskjeller.  Jeg har kjent på hvordan det er å skille seg ut og få merkelappen ”utlending” (selv om det bare er en brøkdel av hvem jeg er). Likevel er jeg så heldig å være i et land hvor folk er vennlige, gjestfrie og får meg til å føle meg velkommen. Så hvordan oppleves det å ha en etnisk minoritetsbakgrunn i Norge? Hvordan møter vi dem, og hvordan reagerer vi på tradisjoner og vaner som er annerledes enn våre? Tenk om alle innvandrere i Norge kunne føle seg like velkomne som det jeg gjør her, når de står midt i den krevende situasjonen det ofte er å tilpasse seg og finne sin plass en ny kultur.
Sjekk ut min kjære teammates blogg og vår flotte januarfilm: http://www.marie-sn.blogspot.com/

fredag 21. januar 2011

Ferien i bilder

I løpet av den siste måneden har jeg opplevd mye! Alt fra safari og oppfølgingskurs med Haldstudenter i Kenya, til besøk av kjæreste og søster. Spontartur med lokal taxibruss til Ansirabe, Zoobesøk og karaokesynging i SabNam. Kontrasten er stor fra sterke inntrykk og historier fra slummen i Kenya til å feire julaften på en strand som et kort øyeblikk får deg til å tro du er i paradis.. Før virkeligheten med tiggende barn møter deg 10 minutter senere. Her er et innblikk i en utradisjonell jul og nyttårsfeiring.

Turister på safari



Matareslummen i Kenya




Min faste joggerute hjemme i SamNam

Fort dau phin med Anders
Utradisjonell julefeiring

Utradisjonelt juletre!




Lemur! Unik for Madagaskar



Nyttårsaften..

.. med besøk fra Norge:)

Gassisk pastor på line


Antsirabe

"Pospos", lokalt fremkomstmiddel


Taxibruss, 4 i bredden!

Karaoke ser ut til å være en fast ingrediens på gassiske fester






mandag 10. januar 2011

Malagasy time


Kl. er 07.00, vi skal på jobb og busskøen er laaang.
















Selv om jeg lett kan bli utålmodig av å vente, innser jeg at jeg har noe å lære av gassernes syn på tid. Hva med å prøve å tenke at tiden ikke går, men den kommer?

Mange har hørt begrepet ”African time” om det å ikke komme til avtalt tidspunkt. I vestlige øyne kan dette lett anses som respektløst eller latskap. Men her forholder man seg ikke til klokketid på samme måte som vi er vant til. For mennesker med høy status kan det slik jeg har forstått det faktisk oppfattes som respektløst å komme til avtalt tid.  Vi er vant til å tenke at tida går, gjerne flyr, og at døgnet har for få timer. Det ender da ofte i alle fall for min del med en kamp mot klokka for å rekke det jeg skal. En klassisk dag fra mitt studieliv i Oslo var å prøve å rekke mest mulig på en dag. Skole, etterfulgt av trening, gjerne med et kafèbesøk før kveldens egentlige avtale, var slik jeg kunne fylle dagene og jeg likte det. Det innebar likevel ofte kun 5 min å spise middag på og løping til bussen, noe som antagelig ikke er sunt i lengden. Nå har jeg bestemt meg for å prøve å adoptere noe av gassernes tankegang om at det er jeg som skal være herre over tiden, ikke motsatt. Dermed blir kanskje hverdagen mindre stressende, og man føler man har et hav av tid fremfor at den flyr. I stedet for å tenke at jeg kaster bort timene jeg sitter i trafikkork på vei til jobb kan jeg prøve å bruke tida på noe konstruktivt, eller i ekte gassisk ånd anse det som ”ikke tid”. Tid er når en handling skjer.