Et gassisk bryllup fra innsiden

Fredag morgen tok min gassiske venninne Jinah meg med til familiens hjem. Et koselig lite hus som umulig kan ha vært større enn 15 kvm. Hun hadde nevnt at hun hadde en plan, og jeg ventet spent på hva det var. ”We want you to join my cousins wedding tomorrow”, fortalte hun med entusiasme i øynene.

Da Marie var på helgetur med sin kjære og jeg ikke hadde store planer for denne dagen, takket jeg gledelig ja til invitasjonen. Med brudgommens storfamilie + meg (ca 40 stk) stappet inn i en minibuss, var vi klare til adgang. Som eneste eier av et digitalt kamera, fikk jeg fort rollen som fotograf og hedersplass på første rad under vielsen. Følte meg ikke særlig høy i hatten da de ville ha meg helt frem til brudeparet for å ta bilder midt under den høytidelige sermonien. Som eneste ”vaza” (les: hvit utlending) følte jeg meg i overkant synlig.  Etter vielsen var det bildetaking ute, først av brudeparet, så av meg og ulike gjester. Festlig å føle seg som en slags kjendis folk vil bli tatt bilde av sammen med. Før middagen var det klart for ”råning” i bydelen. Brudens familie i en minibuss, brudgommens i en annen, og brudeparet i egen bil. Turen minte om russebilråning på høyt nivå. Tuting, jubling og mer tuting, stemningen var til å ta og føle på. Middagen ble servert på gassisk vis i et ”partytelt” av ulike tøystykker festet sammen. I stedet for å gi gave til brudeparet er det på Madagaskar v anlig at gjestene gir en selvvalgt sum av penger i en anonym konvolutt, som et bidrag til bryllupsfesten.  Ved overleveringen av min konvolutt og to kakestykker retur, takket vi for oss etter en koselig og innholdsrik dag. Jeg er en kulturell erfaring rikere og har mange bilder klare til fremkalling.

Jinah og hennes mor i deres lille krypin.

Jeg ble bedt om å bli tatt bilde av sammen med brudeparet jeg aldri har møtt før.

Mora til Jinah ville gjerne ha bilde av oss gående hånd i hånd.

Minibussene er ikke fulle før de renner over. Der det er hjerterom er det hus(/buss)rom.

Klare for bryllupsmiddag i partyteltet.

Husmorskolen

I tillegg til å være i full gang med jobbing, byr hverdagen på Madagaskar på diverse huslige sysler. Ikke bare vasker vi klærne våre for hånd, også baking har blitt en fast aktivitet i timeplanen. Ellers har Rufus Jørgen og Anders Amadeus fått hedersplassen på kjøkkenbenken.

Jeg skal ærlig innrømme at studietiden i Oslo bød på en del på Toro-poser og pytt&panne-blandinger, i en travel hverdag. Jeg har nok aldri ligget an til å vinne førstepremien i en evt. ”husmoremne”-konkurranse, men gjennom dette halvåret har jeg store planer om i alle fall å klatre noen plasser på resultatlista. I mangel på grovt brød i butikkhyllene Marie og jeg oss for å fylle opp fryser med egen gjærbakst. Lørdag var den store bakedagen, og med Marie som læremester, kom vårt egetkomponerte "brytebrød spesial" ut i flere eksemplarer. I tillegg ble fryseren fylt med boller, og deilige fruktblandinger til vår nyinnkjøpte blender. Hjemmelaget pizza, tomatsaus med grønnsaker og pannekaker har også fått fast plass på menyen. Oppskrifter har vi funnet ut at er oppskrytt, og maten lages med den gode gamle ”slumpe”-metoden. Lettvint-livet i Norge er kanskje noen ganger for lettvint, og jeg håper å kunne bringe mine nye kokkekunster hjem til Norge, selv når Toro-boller på 1-2-3 lyser mot meg i butikkhylla.

Ellers har Marie etter lang overtalelse fått meg til å synes det er en lur idè å investere i to fulger. For 75 norske kroner fikk vi to grønne fulger i bur, noe som ga oss ekstra mye oppmerksomhet på taxibussen hjemover. Vi gleder oss stort over familieforøkelsen, og jeg har herved offisielt fått mitt første kjæledyr.

Våre fantastiske bryteboller.

Jentekveld-fredag med hjemmelagd pizza, hjemmelagde lysestaker og litt for mange episoder av gossip girl.

To stolte eiere av nyinnkjøpte Rufus Jørgen og Anders Amadeus Antonanana.

Kunsten å undervise 100 gassiske barn

Tirsdag morgen: Med begrensa gassiskferdigheter og en følelse av å skulle hoppe ut av et fly med en halvdårlig fallskjerm, ankom jeg klasserommet med 50 forventningsfulle ansikter i 10-12årsalderen.  Jeg visste at nå var det bare å hoppe i det, briste eller bære. 

Barna i klasserommet var nybegynnere i engelsk, noe som stilte ekstra krav til mine gassiskferdigheter. Etter å ha introdusert meg selv og det faktum at jeg skulle være deres engelsklærer hver tirsdag framover, var det klart for opprop. Det sier seg selv at uttalen på 50 gassiske navn jeg aldri hadde hørt før ble så som så, noe som var tydelig på responsen i klasserommet. Latteren satt løst og jeg prøvde å formidle litt selvironi og beklage min uttale. Med tegning, noe forklaring og mye smiling fikk jeg formidla noen engelske fraser, og før jeg visste ordet av det stod jeg der og sang en ”Good morning”-sang. Med peking på teksten på tavla gikk det heldigvis ikke lang tid før elevene var med og sang av full hals, med et entusiasisk smil om munnen. Mens jeg hadde planlagt å lære de tallene fra 1-10, viste det seg at dette kunne de. De fortsatte likså gjerne å telle til 100 i kor, til min store begeistring. Marie og jeg hadde hver vår klasse, og etter en dobbelttime var det klart for 50 nye elever for min del. Selv om hjelpeløsheten var stor da elevene prøvde å formidle noen gassiske setninger jeg ikke skjønte, var det utrolig gøy å se 100 barn sitte som tente lys (stort sett). Ikke minst var det givende kunne bidra til at de lærer mer engelsk. Etter 4 timer undervisning og en pannekakemiddag, var vi klare for 2 nye timer med engelskundervisning for 41 hormonelle tenåringer. De var ikke like enkle å motivere, men med hangman, gruble og bingo kom vi i mål med undervisningen, vel fornøyde med dagens innsats. Det er nok ingen tvil om at jeg har noen spennende, utfordrende og lærerike jobbmåneder foran meg.

Seiltur til landsby

”På fredag blir det forresten helgetur med seilbåt til en landsby uten bilvei”.  Beskjeden fra den norske misjonæren fikk oss alle til å sitte måpende med et entusiastisk smil om munnen. Vi visste at vi hadde en minnerik tur i vente!

Så fredag morgen satte vi oss i en liten gassisk seilbåt og reiste til den lille muslimske landsbyen Boenoeranta. Der skulle vi hjelpe til med å pusse opp en klinikk. Den 7 timer lange båtturen med utsikt over blått hav og Madagaskars kyst, samt stekende sol og svak vind var en ubeskrivelig flott opplevelse. Idet vi gikk i land i landsbyen fikk jeg min første aha-opplevelse om at jeg FAKTISK er på Madagaskar, for stedet minte veldig om øya i de velkjente Madagaskar-filmene (..bortsett fra at dette stedet var bebodd av flere mennesker enn lemurer vel og merke). Nettene under åpen himmel på et meget tynt liggeunderlag gjorde at jeg våkna til flere nydelige soloppganger, og kveldsbad med lysende morill under stjerneklar himmel kan vanskelig beskrives. Mellom utrolige naturopplevelser var det veldig deilig å kunne bruke 3 dager på å faktisk gjøre en innsats for folka som bor der. Vi malte og malte, skrapet tapet og bark, svettet og drakk vann, og malte litt til. Gøy å gjøre en konkret jobb man kan se resultatet av. Ellers spiste vi på ekte gassisk vis RIS tre ganger om dagen (med ulikt tilbehør i form av kjøtt, fisk eller kylling), servert på et stråteppe under åpen himmel. Den deilige maten fikk måltidene vi har lagd til oss selv på gassisk kullkomfyr til å fremstå som gråstein, og jeg er fasinert over hvordan gasserne kan være så tynne med inntak av tre middager daglig. Hardt fysisk arbeid, mindre sukker og fett enn i vesten og at de deler på det som er fremfor å fråtse i mat, er kanskje noe av forklaringen. Tilbake i Mahajanga er Marie og jeg igang med vår 2. og siste uke med språkkurs, før vi på lørdag reiser tilbake til hovedstaden for å begynne å jobbe.

Ris og tunfisk servert på en duk ute på havet.

I full gang med arbeidet.

Solnedganger er definitivt det oftest gjentatte motivet på kameraet mitt her nede.