Når det ukjente blir vanlig

For 4 ½ måneder hadde jeg vanskelig for å tro at det primitive rommet vårt kunne føles hjemmekoselig, og at å stappe 5 i bredden på bussen kunne føles naturlig. Så feil kan man ta.

Det er rart hva man vender seg til og hvor fort noe blir en vane. Den store og travle hovedstaden Antananarivo som i begynnelsen opplevdes som stressende og upersonlig, anser jeg nå som en koselig og spennende by.  Bydelen Sab-Nam med de små matbodene, det intime fruktmarkedet og den lokale skomakeren føles plutselig som ”hjemme”.  Å koke vann og vaske klær for hånd har blitt rutine, og det føles helt naturlig å dusje ved å helle en bøtte med vann over seg. Jeg føler meg ”naken” hvis jeg sover uten myggnetting, og jeg snakker vissnok både engelsk og gassisk i søvne. Mens jeg i Norge er vant med at flertallet av menneskene jeg møter har samme hudfarge som meg selv, blir jeg nå like overrasket hver gang jeg ser en annen ”vazaha”. Når folk hjemme ber om oppdatering fra det fjerne Afrika, tar jeg meg selv i og ikke vite hva jeg skal fortelle, for alt har blitt så vanlig. Jeg må ganske ofte minne meg selv på at jeg FAKTISK bor på en øy langt ute i Det indiske hav. Arbeidsukene flyr, og hjemreisen nærmer seg med stormskritt. 1 ½ måned gjenstår, men kun 2 ”vanlige” arbeidsuker. På mandag reiser Marie og jeg til den ekstremt varme kystbyen Mahajanga (hvor vi også hadde språkkurs), for å være med på en 12-14 dagers båttur med Shallom-prosjektet.

Samtidig som disse månedene har gått veldig fort, føles det evigheter siden jeg var i Norge. Det er vanskelig å leve seg inn i snø og minusgrader, og det å bruke oppvaskmaskin eller å se på TV virker fjernt.  Jeg mistenker likevel at det vil gå skremmende fort før jeg er tilbake i norske vaner og til det norske livet føles vanlig igjen.

Hjembyen Antananarivo

Det "obligatoriske" barna-i-Afrika-bildet

Lovsang på engelskklubben

Kreativ engelskundervisning

Gassisk konfirmasjon. Plutselig ble "vazaha" midtpunkt gitt.

Ville tilstander når digitalkameraet tas frem.

"Jesus lever"

Det er ingen tvil om har religion har ganske ulik plass i det norske og det gassiske samfunnet.. Mens vi i Norge finner de drøyeste ordene i folks vokabular på dovegger og lignende, ser det her ut til å være mer vanlig med tekster som ”Jesus lever” tagget på murveggen.

Mange assosierer øya Madagaskar med misjon og misjonærer. Det er ingen tvil om at 150 år med norsk misjon har satt sitt preg på dette landet. Her er det tilsynelatende en kirke nesten rundt hvert gatehjørne, og et oppmøte til søndagsgudstjenester som mange norske kirker bare kan drømme om. Mens en norsk barnetv-programleder ikke lenger har lov til å si på TV at vi feirer jul på grunn av Jesu fødsel, har kristendommen her en ganske annen plass i samfunnet. I tillegg til å se ”Jesus lever” tagget i gatene, ser det her ut til å være naturlig å ha ”Gud er kjærlighet”- klistremerker på bussene, og spille kristen musikk over høyttaleranlegget på langdistansebussene. Mens jeg i Norge føler meg som en minoritet ved å være kristen, fremstår det her som det normale. Her møter man spørsmålet ”Er du Lutheraner eller katolikk?” fremfor hvorvidt man tror på Gud.  Dette er selvfølgelig en generalisering og virkeligheten er jo ikke så svart-hvitt verken i Norge eller på Madagaskar. Likevel ville jeg blitt ganske overrasket om jeg i Norge møter 10åringer som spør om vi ikke kan be før vi begynner undervisningen, og som nevner ”Go to church” som sin favorittaktivitet. Mens kristne i Norge kan møte reaksjoner som ”Er det mulig og FAKTISK tro på Gud i 2011?”, ser ungdommen jeg har møtt her sine reaksjoner ut til å gå mer i retning av ”Går det FAKTISK an å tro at verden ble skapt BARE ved et pang uten noen dypere mening?”.  Så hvem eier virkeligheten og den rette sannhet? Og hvordan kan vi VITE at vårt eget syn på virkeligheten er det rette? Det eneste man kanskje kan gjøre er å spørre oss selv: ”Hva TROR jeg?”.

Hei utlending!

En blond hviting blant en herlig gjeng fra døveskolen

”Manao hoana vazaha”, ”Bonjour Vazaha!” “Salama VAZAHA”!
Hvordan ville vi reagert i Norge hvis noen ropte ”hei utlending” etter folk på gata?

”Vazaha” (som betyr hvit/utlending) har på mange måter blitt navnet vårt her nede. Det er det vi får ropt etter oss på gata, ofte av barn og ungdom, men også av voksne. Med en hyggelig tone vel og merke.. Voksne smiler og sier ”hei vazaha” mens barn roper ”VAZAHA” med en hjertelig, høylytt latter før de kanskje gjemmer seg bak et hushjørne. Det er ingen tvil om at vi er annerledes og blir lagt merke til! Etter fire meåneder måneder har dette likevel blitt en overraskende naturlig del av hverdagen, og jeg har lurt på hvordan det vil bli å komme tilbake til Norge og ikke lenger føle seg som en B-kjendis folk åpenlyst stirrer på eller snur seg etter på gata..

På Madagaskar er ikke ”Vazaha” bare blitt et navn, men også mye av min identitet. For de som ikke kjenner meg her nede er jeg naturlig nok i hovedsak ”Den hvite utlendingen”, med de assosiasjonene det måtte føre meg seg i deres hode. Å få prøvd seg som minoritet i et annet land, gir meg fornya respekt for og sympati med innvandrere i Norge. Jeg har kjent på frustrasjonen over hvordan begrensede språkkunnskaper gjør at jeg ikke får vist hvem jeg er, og opplevelsen av og ikke bli forstått. Samtidig har jeg kjent på hvor krevende det er å lære et nytt språk og det å skulle forholde seg til et forventningspress fra omgivelsene (og kanskje like mye fra meg selv). Jeg har kjent på avmakten ved å ikke skjønne de kulturelle kodene, og det å være redd for å tråkke noen på tærne pga kulturelle forskjeller.  Jeg har kjent på hvordan det er å skille seg ut og få merkelappen ”utlending” (selv om det bare er en brøkdel av hvem jeg er). Likevel er jeg så heldig å være i et land hvor folk er vennlige, gjestfrie og får meg til å føle meg velkommen. Så hvordan oppleves det å ha en etnisk minoritetsbakgrunn i Norge? Hvordan møter vi dem, og hvordan reagerer vi på tradisjoner og vaner som er annerledes enn våre? Tenk om alle innvandrere i Norge kunne føle seg like velkomne som det jeg gjør her, når de står midt i den krevende situasjonen det ofte er å tilpasse seg og finne sin plass en ny kultur.

Sjekk ut min kjære teammates blogg og vår flotte januarfilm: http://www.marie-sn.blogspot.com/