Språkkurs i Mahajanga

Lørdag morgen satte vi oss halvtrøtte og forventningsfulle i en minibuss, klare for 3 uker på nordvestkysten av Madagaskar. Det er tid for å lære gassisk!

De 10 timene på smale og svingete veier ble en klam og minnerik opplevelse, hvor et sentralt samtaleemne var synet av de folka i teamet sittende på huk i halvåpent landskap når vi måtte gjøre vårt fornødende. Vel framme i kystbyen Mahajanga (hvor Alexander og Ole Jørgen skal jobbe disse månedene) nyter vi nå noen rolige dager før språkkurset begynner neste uke. På grunn av misforståelser blir det bare to (i stedet for 3) uker med språkkurs på meg og Marie, så denne uka blir det mye tid til "luksusliv" med soling, bading og spising av det svære mangotreet i hagen. Den koselige byen Mahajanga er betydelig mindre og mer oversiktlig  enn hovedstaden, men også mye varmere! Vannflaske, hatt og høy solfaktor er fast inventar i vesken. I mangel på gassisk-kunnskaper føler jeg meg som et vandrende spørsmålstegn i møte med gassere som prøver å føre en samtale. Så det blir godt å få litt språkopplæring for å få redusert antall kleine situasjoner.

Noe av landskapet på vei fra innlandet til kysten. Blant fjell, åkre, busker, og brente områder passerer vi jevnlig små landsbyer med hus som er langt mer primitive enn de vi så i hovedstaden.

Mahajanga på sitt beste

Luksusliv!

Markedet! Mens nordmenn sjelden går rundt i byen med ansiktsmaske, er det normalt for gassere å gå slik offentlig (se dama til høyre). Noen mener de gjør det fordi det er bra for huden, andre sier de gjør det fordi de vil være lysere i huden.

Kjøttmarkedet kan man trygt si fungerer annerledes enn i Norge. Her ligger kjøttet åpent på markedet, mens fluene svermer rundt. For en kresen nordmann er det lett å bli satt ut av dette synet, men vi har skjønt at dette er det bare å bli vant til.

Området vi bor på her i Mahajanga. I det hvite huset bor to norske misjonærfamilier.

Mangotre i hagen skader ikke.

Et lite glimt av Madagaskarlivet vårt..

Rommet vårt.



Det lyser turister av oss lang vei.



Gassiske barn leker i gatene.

Fullstappa minibuss! Her bør man ikke frykte kroppskontakt.

I kirka satt vi ved koret og fikk dermed utdelt disse flotte korkappene
(planen er at Marie og jeg skal joine dette ungdomskoret etterhvert)

Håndvasking av klær, tar mer tid enn jeg ville trodd.

Team Madagaskar!





En ny hverdag

Det er ingen tvil om at den Afrikanske hverdagen er annerledes og tidvis utfordrende for 4 norske ungdommer som tilhører dessertgenerasjonen og er født med sølvskje i munnen.

Noen opplevde eksempler for å illustrere:

-          Kaldt vann i dusjen, hvis det er vann til hele dusjen vel å merke

-          Strøm som plutselig forsvinner (lommelykt er et must)

-          Oppvask etter hvert måltid

-          Svære (!) kakkelakker

-          Gudstjeneste som varer 4 ½ time, i norsk statskirkestil (mye tid til å få lest i bibelen da)

-          25 personer i en minibuss hvor vi i Norge har maks 10. Klappsetet i midten gjør at det er lite (les: ingen) muligheter for bevegelse.

-          Håndvasking av klær (faktisk litt koselig, men vil jeg si det samme om 5 måneder?)

-          1 ½- 2 timer i taxi/minibuss for å komme seg fra sentrum til vår bydel (12 km) på grunn av køøø.. (nok tid til refleksjon og ettertanke i varmen)

Selv om tålmodigheten blir prøvet og ikke alt er så "lettvint" som i Norge, tror jeg dette er erfaringer jeg har veldig godt av. Det er nettopp disse små hverdagshendelsene som gjør det så spennende å leve i en annen kultur, og som definitivt gir meg nytt perspektiv på livet i Norge.

Sabotzy- Namehana (Sam-Nam) i solnedgang

                                     

Kulturforskjeller i praksis

Før vi dro fra Hald fikk vi beskjed om at ”dere kommer til å dumme dere ut på grunn av kulturelle og språklige forskjeller”, og jeg hadde et øyeblikk en naiv tanke om at det kan jeg vel prøve å unngå bare jeg er godt nok forbredt.

Men etter bare 2 dager innser jeg at flausene og misforståelsene vil bli mange. Hjelpeløsheten ved mangel på felles språk er stor, og jeg har prøvd å praktisere den lille gassisken jeg har lært. Dette har innebært at jeg har sagt "god natt" når jeg har ment "tusen takk", og at jeg har sagt "hyggelig å møte MEG" i stedet for "hyggelig å møte DEG". I tillegg har vi erfart at det som er høflighet i vår kultur, absolutt ikke trenger å være det i andre kulturer. Torsdag gikk vi til markedet i Sam-Nam. Som hvite følte vi oss veldig synlige, og i et forsøk på å være ekstra vennlige så vi folk i øyene, smilte og sa ”Salama”. Idet vi møtte presten på veien prøvde vi å være spesielt hyggelige ved å gjøre det samme, i uvitenhet om at han antagelig oppfatta oss som det motsatte. På introduksjonskurset dagen etter lærte vi nemlig at det å se andre (spesielt eldre eller de med høy status) inn i øynene her anses som respektløst. I tillegg innebærer en viktig del av hilsemåten ”Salama” at man legger til ”tompoko” til de som er eldre enn en selv for å vise respekt. Man lærer av sine feil, og forhåpentligvis får vi nok tid til å rette opp inntrykket ovenfor presten ved å vise han ordentlig respekt de neste gangene vi møter han.

Min ankomst i en annen verden

Etter en lang og turbulent flytur lander vi endelig på den lille og befolka flyplassen i hovedstaden, Antananarivo. Jeg klyper meg i armen og prøver å forstå at jeg faktisk står med beina planta på Afrikansk grunn.

På flyplassen står en gjeng med gassere og vifter med ulike navnskilt, og føler jeg meg som en bortkommen kjendis på den rød løperen mens jeg forvirra ser etter navnet til vår kontaktperson. Vel tatt imot kjører vi (Ole Jørgen, Aleksander, Marie og jeg) i en taxibuss mot et ungdomssenter i bydelen Sam-Nam. Der skal Marie og jeg skal bo hele oppholdet, mens guttene skal bo der i 10 dager før de reiser til kysten for å jobbe der. I byen er det mørkt, veiene er smale. Vi passerer små, primitive hus og butikker med ”Coca Cola”-vimler. Løshundene ligger i gatene, mens ”Facebook-reklame-skiltet” minner meg på at noen ting er felles over hele verden. I taxibussen går de få gassiske setningene vi kan på repeat, og latteren sitter løst. I det vi nærmer oss ungdomssenteret, kjører vi inn på en smalere og ubeskrivelig humpete vei, som setter det man kaller ekstremt dårlige veier i Norge i et nytt og bedre lys. Vel framme på vårt noe primitive rom monterer vi opp vår kjære venn Myggnettingen, og beskuer den koselige, rosablomstrete duken på bordet. Standarden her er ikke overraskende en helt annen enn i Norge, men jeg merker at jeg kan trives her. Trøtte og slitne kryper vi inn i hver vår myggnetting (som faktisk utgjør en koselig, liten himmelseng), og med gjess- og hundelyder som ”sovemusikk” tenker jeg at dette halvåret definitivt vil bli en opplevelse for livet.

Klare til avgang

Superteamet Marie og jeg på Gardermoen kl 04.30 onsdag morgen.

Marie med en overtråkka fot og jeg med streptokokker i halsen,

here we come!