Min ankomst i en annen verden

Etter en lang og turbulent flytur lander vi endelig på den lille og befolka flyplassen i hovedstaden, Antananarivo. Jeg klyper meg i armen og prøver å forstå at jeg faktisk står med beina planta på Afrikansk grunn.

På flyplassen står en gjeng med gassere og vifter med ulike navnskilt, og føler jeg meg som en bortkommen kjendis på den rød løperen mens jeg forvirra ser etter navnet til vår kontaktperson. Vel tatt imot kjører vi (Ole Jørgen, Aleksander, Marie og jeg) i en taxibuss mot et ungdomssenter i bydelen Sam-Nam. Der skal Marie og jeg skal bo hele oppholdet, mens guttene skal bo der i 10 dager før de reiser til kysten for å jobbe der. I byen er det mørkt, veiene er smale. Vi passerer små, primitive hus og butikker med ”Coca Cola”-vimler. Løshundene ligger i gatene, mens ”Facebook-reklame-skiltet” minner meg på at noen ting er felles over hele verden. I taxibussen går de få gassiske setningene vi kan på repeat, og latteren sitter løst. I det vi nærmer oss ungdomssenteret, kjører vi inn på en smalere og ubeskrivelig humpete vei, som setter det man kaller ekstremt dårlige veier i Norge i et nytt og bedre lys. Vel framme på vårt noe primitive rom monterer vi opp vår kjære venn Myggnettingen, og beskuer den koselige, rosablomstrete duken på bordet. Standarden her er ikke overraskende en helt annen enn i Norge, men jeg merker at jeg kan trives her. Trøtte og slitne kryper vi inn i hver vår myggnetting (som faktisk utgjør en koselig, liten himmelseng), og med gjess- og hundelyder som ”sovemusikk” tenker jeg at dette halvåret definitivt vil bli en opplevelse for livet.