Å se seg selv i et nytt lys

Å feire jul og nyttår i en annen kultur, setter egne verdier og tradisjoner i perspektiv.  Det opprevne julepapiret, og snacksen til flyturen får en litt annen betydning når man er langt borte fra sine vante og selvfølgelige omgivelser..

-          Jeg innser hvor mye tid, krefter, og ikke minst penger jeg i Norge bruker på å stresse rundt for å finne ”den riktige” gaven til mine nærmeste, mens jeg bruker langt mindre tid på å fokusere på hvorfor vi faktisk feirer jul.

-          Mens jeg er vant til å få så mange gaver at jeg ikke husker hvem jeg har fått hva fra, møter jeg på Madagaskar mennesker som kan fortelle at de ikke har fått en eneste julegave.  

-          Jeg tar meg selv i å ”kjedespise” mens jeg venter på flyet, når jeg nettopp har møtt en gjeng barn som tigger om penger for å stilne den værste sultfølelsen. 

-          Mens vi i Norge anser fyrverkeri som obligatorisk på nyttårsaften, og synes det er selvfølgelig å se på at X antall millioner kroner går opp i røyk, innser jeg nå at det blir like fullt et nytt år uten.

-          Mens jeg har mulighet til å tilbringe 6 måneder på Madagaskar, og å reise på ferie til kysten, møter jeg gassere som ikke har vært utenfor landet sitt, og kanskje ikke en gang byen de bor i.

Slike situasjoner resulterer for min del fort i ekstremt dårlig samvittighet, og en frustrasjon av at egne vaner er så vanskelig å endre. Men jeg har spurt meg selv; er det meningen at vi nordmenn skal føle oss dårlige hver gang vi blir påmint om at vi på mange måter er heldige som er født i Norge, og innser at ikke vi har flere muligheter enn mange andre? ..Eller når vi skjønner at vårt materalistiske fokus til tider kan ta litt overhånd? I stedet for å la slike aha-opplevelser bryte oss ned og få oss til å fortrenge virkeligheten, kan det kanskje heller være en hjelp til takknemlighet! ..Og ikke minst få oss til å tenke en ekstra gang over hva som egentlig er viktig og mindre viktig her i livet.

En liten julehilsen fra oss..

Julestemning på Madagaskar

Med litt godvilje kan jeg innbille meg at den slående varmen er varmen fra peisfyring, og at snøkystallene på kjøkkenvinduet er ekte. Likevel blir nok aldri julefeiring på Madagaskar det samme som hjemme.

5 dl julepynt

1 stk juletre

2 kg pepperkakedeig

3 liter julemusikk

700 gram impulsinnkjøpte gaver

2 porsjoner julegrøt

4 levende lys med lilla bånd

1 stk jul i blåfjell- episode

500 gram snøkrystaller klipt ut i papir

Røres sammen og smakes til med en dæsj dempa belysning og en stor dose godvilje;
Vips, så får du julestemning på Madagaskar.

Med et juletre laget av litshy- greiner og en pepperkakedeig hvor sirupen var erstattet med honning, ble ”julaften” feiret på et kjøkken i Sam- Nam den 4. Desember 2010. Siden 24. desember for min del skal tilbringes på sørkysten av Madagaskar sammen med Anders, mens Marie blir en uke ekstra i Kenya, valgte vi å ha en felles julefeiring på forskudd. Selv om ekte snø, minusgrader, familie & venner er viktige ingredienser i en julestemning- oppskrift, viste de andre ingrediensene seg å være en god erstatning. Litt vedmodig var det likevel å høre på Vazelinas ”Hemmat tæl jul”, og vite at dette blir en jul annerledes enn alle andre. Til mine kjente og kjære i kulderekordens rike; jeg ønsker dere en RIKTIG GOD JUL!!

Julekveld med vårt velpyntede litshy-juletre

Juleevangeliet er obligatorisk

Pepperkakehuset (med ristak) i på plass

..Det er også våre kjære venner Bond og Tomas.

Hverdagsliv

I tillegg til husmoraktiviteter og gassiske bryllup, jobber jeg på fire forskjellige arbeidssteder. Her er litt konkret info til de som lurer på hva jeg egentlig jobber med her nede.

På mandager jobber vi på et rehabiliteringssenter for tenåringsjenter under 17 år som enten er foreldreløse, har blitt sendt bort fra foreldrene eller har begått småkriminelle handlinger.  Vi har gym/aktivisering for jentene, og er med på deres undervisning i håndarbeid. Veldig spennende.

På tirsdager underviser jeg og Marie hver vår klasse i engelsk på en barneskole i Sam-Nam, i tillegg til å undervise rektoren +ansatte på skolen i engelsk (..Hvem hadde trodd at mine engelskkunnskaper kunne hjelpe en rektor? :P) I tillegg har vi engelskundervisning for ungdom mellom 14-17 år.

Onsdager er det Chrisc- treninger (kristen idrettskontakt i Afrika), hvor Marie og jeg har ansvar for andaktene!! Andakt på gassisk er en utfordring jeg ikke helt var forbredt på før jeg kom hit, men her er det bare å hoppe i det.

Torsdager jobber vi på en døveskole i sentrum. Her underviser jeg og Marie i håndarbeid, og jeg er med på en gymtime for tenåringer. Så i tillegg til gassisk, prøver jeg å lære litt døvespråk. Er likevel overrasket over hvor mye man kan kommunisere med døve uten felles språk (..man skal ikke undervudere kroppspråk).

Fredager er lesedag, og en umistelig dag for å planlegge neste ukes undervisningsopplegg og skrive oppgaver til Hald. I tillegg er vi med på engelskklubb to ganger i uka, så jeg har en innholdsrik og spennende hverdag.

Nå gjenstår imidlertid bare en arbeidsuke, før vi reiser en uke til Kenya. Der skal vi ha oppfølgingskurs med alle Hald-studentene i Afrika. Og så er det plutselig juleferie gitt!

Disiplinert skoleungdom

En lærers drøm; Ivrige elever..

..Som elsker å bli tatt bilde av (legg merke til publikum i "vinduet")

"Posing" med læreren (Stemning: HØYT lydnivå)

Håndarbeid på jentesenteret

Tre herlige jenter fra døveskolen.

Adressen min her nede er forresten:

Synnøve Storengen
IFT/FKTLM
Lot C 05 E Ambodivondava Ambohinaomina.
SABOTSY NAMEHANA.
ANANANARIVO AVARDRANO.
Pop 1741 TANA 101.
MADAGASCAR

Mitt gassiske telefonnummer er +261340504481 (funker på telefonsamtaler, men ikke så bra på meldinger)

Et gassisk bryllup fra innsiden

Fredag morgen tok min gassiske venninne Jinah meg med til familiens hjem. Et koselig lite hus som umulig kan ha vært større enn 15 kvm. Hun hadde nevnt at hun hadde en plan, og jeg ventet spent på hva det var. ”We want you to join my cousins wedding tomorrow”, fortalte hun med entusiasme i øynene.

Da Marie var på helgetur med sin kjære og jeg ikke hadde store planer for denne dagen, takket jeg gledelig ja til invitasjonen. Med brudgommens storfamilie + meg (ca 40 stk) stappet inn i en minibuss, var vi klare til adgang. Som eneste eier av et digitalt kamera, fikk jeg fort rollen som fotograf og hedersplass på første rad under vielsen. Følte meg ikke særlig høy i hatten da de ville ha meg helt frem til brudeparet for å ta bilder midt under den høytidelige sermonien. Som eneste ”vaza” (les: hvit utlending) følte jeg meg i overkant synlig.  Etter vielsen var det bildetaking ute, først av brudeparet, så av meg og ulike gjester. Festlig å føle seg som en slags kjendis folk vil bli tatt bilde av sammen med. Før middagen var det klart for ”råning” i bydelen. Brudens familie i en minibuss, brudgommens i en annen, og brudeparet i egen bil. Turen minte om russebilråning på høyt nivå. Tuting, jubling og mer tuting, stemningen var til å ta og føle på. Middagen ble servert på gassisk vis i et ”partytelt” av ulike tøystykker festet sammen. I stedet for å gi gave til brudeparet er det på Madagaskar v anlig at gjestene gir en selvvalgt sum av penger i en anonym konvolutt, som et bidrag til bryllupsfesten.  Ved overleveringen av min konvolutt og to kakestykker retur, takket vi for oss etter en koselig og innholdsrik dag. Jeg er en kulturell erfaring rikere og har mange bilder klare til fremkalling.

Jinah og hennes mor i deres lille krypin.

Jeg ble bedt om å bli tatt bilde av sammen med brudeparet jeg aldri har møtt før.

Mora til Jinah ville gjerne ha bilde av oss gående hånd i hånd.

Minibussene er ikke fulle før de renner over. Der det er hjerterom er det hus(/buss)rom.

Klare for bryllupsmiddag i partyteltet.

Husmorskolen

I tillegg til å være i full gang med jobbing, byr hverdagen på Madagaskar på diverse huslige sysler. Ikke bare vasker vi klærne våre for hånd, også baking har blitt en fast aktivitet i timeplanen. Ellers har Rufus Jørgen og Anders Amadeus fått hedersplassen på kjøkkenbenken.

Jeg skal ærlig innrømme at studietiden i Oslo bød på en del på Toro-poser og pytt&panne-blandinger, i en travel hverdag. Jeg har nok aldri ligget an til å vinne førstepremien i en evt. ”husmoremne”-konkurranse, men gjennom dette halvåret har jeg store planer om i alle fall å klatre noen plasser på resultatlista. I mangel på grovt brød i butikkhyllene Marie og jeg oss for å fylle opp fryser med egen gjærbakst. Lørdag var den store bakedagen, og med Marie som læremester, kom vårt egetkomponerte "brytebrød spesial" ut i flere eksemplarer. I tillegg ble fryseren fylt med boller, og deilige fruktblandinger til vår nyinnkjøpte blender. Hjemmelaget pizza, tomatsaus med grønnsaker og pannekaker har også fått fast plass på menyen. Oppskrifter har vi funnet ut at er oppskrytt, og maten lages med den gode gamle ”slumpe”-metoden. Lettvint-livet i Norge er kanskje noen ganger for lettvint, og jeg håper å kunne bringe mine nye kokkekunster hjem til Norge, selv når Toro-boller på 1-2-3 lyser mot meg i butikkhylla.

Ellers har Marie etter lang overtalelse fått meg til å synes det er en lur idè å investere i to fulger. For 75 norske kroner fikk vi to grønne fulger i bur, noe som ga oss ekstra mye oppmerksomhet på taxibussen hjemover. Vi gleder oss stort over familieforøkelsen, og jeg har herved offisielt fått mitt første kjæledyr.

Våre fantastiske bryteboller.

Jentekveld-fredag med hjemmelagd pizza, hjemmelagde lysestaker og litt for mange episoder av gossip girl.

To stolte eiere av nyinnkjøpte Rufus Jørgen og Anders Amadeus Antonanana.

Kunsten å undervise 100 gassiske barn

Tirsdag morgen: Med begrensa gassiskferdigheter og en følelse av å skulle hoppe ut av et fly med en halvdårlig fallskjerm, ankom jeg klasserommet med 50 forventningsfulle ansikter i 10-12årsalderen.  Jeg visste at nå var det bare å hoppe i det, briste eller bære. 

Barna i klasserommet var nybegynnere i engelsk, noe som stilte ekstra krav til mine gassiskferdigheter. Etter å ha introdusert meg selv og det faktum at jeg skulle være deres engelsklærer hver tirsdag framover, var det klart for opprop. Det sier seg selv at uttalen på 50 gassiske navn jeg aldri hadde hørt før ble så som så, noe som var tydelig på responsen i klasserommet. Latteren satt løst og jeg prøvde å formidle litt selvironi og beklage min uttale. Med tegning, noe forklaring og mye smiling fikk jeg formidla noen engelske fraser, og før jeg visste ordet av det stod jeg der og sang en ”Good morning”-sang. Med peking på teksten på tavla gikk det heldigvis ikke lang tid før elevene var med og sang av full hals, med et entusiasisk smil om munnen. Mens jeg hadde planlagt å lære de tallene fra 1-10, viste det seg at dette kunne de. De fortsatte likså gjerne å telle til 100 i kor, til min store begeistring. Marie og jeg hadde hver vår klasse, og etter en dobbelttime var det klart for 50 nye elever for min del. Selv om hjelpeløsheten var stor da elevene prøvde å formidle noen gassiske setninger jeg ikke skjønte, var det utrolig gøy å se 100 barn sitte som tente lys (stort sett). Ikke minst var det givende kunne bidra til at de lærer mer engelsk. Etter 4 timer undervisning og en pannekakemiddag, var vi klare for 2 nye timer med engelskundervisning for 41 hormonelle tenåringer. De var ikke like enkle å motivere, men med hangman, gruble og bingo kom vi i mål med undervisningen, vel fornøyde med dagens innsats. Det er nok ingen tvil om at jeg har noen spennende, utfordrende og lærerike jobbmåneder foran meg.